Alle vet hvem Nikolaus Kopernikus var, og at han satte sola i sentrum eller noe sånt noe, men hvor mange har lest boka hans? Jeg har ikke gjort det. En side ved saken er at jeg, til min store sorg, ikke kan latin. Da jeg kom over en oversettelse til engelsk, gjorde jeg et forsøk, men ga fort opp. Mange av begrepene som brukes og mye av matematikken, er ikke til å kjenne igjen for nåtidens lesere. Skal man forstå "De revolutionibus", må man først sette seg inn i en annen begrepsverden. Det er jeg for lat til å gjøre. For astronomer i dag er det heldigvis få, om noen, faglige grunner til å være fortrolig med det intrikate systemet av deferenter og episykler som Kopernikus konstruerte for å være mer aristotelisk enn Ptolemeus.
Det finnes derimot gode grunner til å lære noe om Kopernikus og den tiden han levde i. Ikke minst for å unngå si ting som er like ko-ko som Kaku om vitenskapshistorie (se forrige innlegg), men først og fremst fordi det er veldig interessant. Særlig når man lærer det fra en forfatter som Owen Gingerich, og en bok som "The Book Nobody Read".
Owen Gingerich tok doktorgrad i astrofysikk, men han har senere jobbet mest med vitenskapshistorie, og er en svært anerkjent ekspert på Kopernikus og Kepler. Bakgrunnen for denne boka er en påstand i Arthur Koestlers "The sleepwalkers". Koestlers bok er høyst lesverdig, men er preget av at han hadde en viss forakt for både Galilei og Kopernikus. Blant annet skrev han at "De revolutionibus" var en bok ingen leste. Under forberedelsene til 500-årsjubilieet for Kopernikus fødsel, fikk Gingerich ideen om å sjekke om denne påstanden var sann. Han bestemte seg for å spore opp og undersøke så mange første- og andreutgaver av boka som mulig.
Hvordan kunne han finne ut om et eksemplar av boka var blitt lest? Grundige lesere hadde den gang, slik de ofte har fremdeles, for vane å notere kommentarer, rettelser og egne ideer i margen. En kommentert bok, er en lest bok.
Prosjektet fylte et stort område i både tid og rom, og ble først fullført på begynnelsen av 2000-tallet. Resultatet ble en grundig gjennomgang for eksperter av alle eksemplarene Gingerich klarte å oppspore, og en mer populært innrettet og personlig beretning om prosjektet i form av "The Book Nobody Read."
Konklusjonen, for å ta den først, ble en helt klar negasjon av bokas tittel. Kopernikus bok var utbredt blant astronomer i hele Europa, og de leste den grundig.
Gingerichs bok er en blanding av vitenskapshistorie og detektivfortelling. For én som bare er interessert i å lære om det førstnevnte, kan blandingen kanskje bli litt forstyrrende. Men den har sine store fordeler. Fortellingen om jakten på gamle bøker, sidespor som dukket opp, og hvordan Gingerich forfulgte dem, er svært spennende lesning. Den gir også innsikt i hvor mye som kreves av en vitenskapshistoriker. Kunnskap om historie, språk, astronomi, håndskrift, trykkekunst, bokbinderi, papir og hvordan det ble laget på ulike steder til ulike tider, er bare noen av verktøyene Gingerich måtte ha i verktøykassa si. Det er imponerende å se hvor mye som kan leses ut av ørsmå detaljer i en bok og måten den er blitt laget på. Og for en fysiker kan det gi sunne korreksjoner til selvbildet å se hvor mye som kreves for å gjøre solid forskning i en annen disiplin.
Hva har boka å si om Kopernikus og kirken? Kopernikus var klar over at hans ideér kunne komme i konflikt med enkelte vers i Bibelen dersom de ble forstått bokstavelig. Han dediserte "De revolitionibus" til pave Paul 3., og i dedikasjonen forsøkte han å imøtegå eventuell kritikk. Men det var ikke frykt for Inkvisisjonen som fikk ham til å vente så lenge med å gi ut boka. Han sirkulerte et manuskript der han beskrev sitt heliosentriske system blant sine nærmeste betrodde allerede i 1514. Johannes Rheticus, lutheraneren som hjalp katolikken Kopernikus med å ferdigstille boka og få den trykt, publiserte et sammendrag av verket et par år før "De revolutionibus" kom ut. Det som holdt Kopernikus tilbake var hans trang til å ha finpusset modellen mest mulig før den ble offentliggjort. Han fryktet å bli ledd ut av astronomene, ikke å bli forfulgt av Vatikanet.
"De revolutionibus" havnet på Vatikanets sensurliste først etter rettsaken mot Galilei, mer enn 70 år etter at Kopernikus var død. Og den ble ikke forbudt, bare sensurert. I 1620 kom de ti endringene som måtte gjøres for at gode katolikker kunne lese den. De dreide seg om avsnitt der Kopernikus kunne leses slik at han mente at hans system var ment som en fysisk beskrivelse av universet, og ikke bare en regnemodell. Som det sistnevnte kunne Vatikanet leve med heliosentrismen.
Artig nok forteller Gingerich at for de eksemplarene som han kan fastslå oppbevaringssted for i 1620, er det slik at to tredjedeler av bøkene i Italia ble rettet etter Inkvisisjonens ordre, men nesten ingen i andre land. Og det inkluderer katolske land som Spania og Frankrike. I den spanske versjonen av listen over sensurerte og forbudte bøker var "De revolutionibus" til og med tillatt i usensurert versjon. Dette forteller vel at Vatikanets makt ikke rakk særlig langt. Det ligger en viss ironi i at endringene er samvittighetsfullt notert i Galileis eksemplar, i hans egen håndskrift.
Svært få astronomer godtok det heliosentriske systemet umiddelbart. Det var noen ting som falt mer naturlig på plass i det kopernikanske systemet, men som et verktøy for å beregne planetposisjoner var det hverken enklere eller mer nøyaktig enn det ptolemeiske. Den rådende forståelsen av bevegelse på den tiden, Aristoteles bevegelseslære, hadde også som konsekvens at jorda måtte være universets ubevegelige midtpunkt. Uten en ny forståelse av bevegelse, ga det heliosentriske systemet ikke så mye mening. Det astronomiske fellesskapet reagerte stort sett akkurat som det gjør i dag på nye ideer: forsiktig og avventende.
Å lese vitenskapshistorie bringer oss nærmere innpå de store navnene og begivenhetene. Vi lærer at at de sjelden var de ensomme geniene vi har en tendens til å tro at de var. Det var flere enn Newton som sto på kjempers skuldre. Søken etter sannhet er aldri enkelt, og hindringene skifter bare form. De har mye med menneskets natur å gjøre, svært lite med religion.
"The Book Nobody Read" er en bok som det er vanskelig å legge fra seg. Det er en bok alle burde lese.
No comments:
Post a Comment