Det finnes i hovedsak to måter å drive med teoretisk fysikk på. Man kan forsøke å forklare og beskrive fenomener ved hjelp av kjente fysiske loverEt eksempel er arbeidet med å forstå høytemperatur supraledning. De grunnleggende prinsippene, kvantefysikk og elektromagnetisme, er på plass, men det er ikke enkelt å forstå hvordan fenomenet følger fra disse.
I den andre typen teoretisk fysikk søker man nye lover. Dette er først og fremst aktuelt i elementærpartikkelfysikk og kosmologi, der vi studerer naturen under forhold som ikke er godt utforsket. Slik teori er nødvendigvis spekulativ. Et eksempel på dette er letingen etter en bedre teori en Standardmodellen i partikkelfysikk.
Begge formene for teori er berettigede og interessante. Og begge bør formidles til ikke-spesialister. Kvinnen i gata har rett til å vite hva vi driver med, og av og til har vi noe spennende å fortelle henne.
For utøvere av den spekulative teorien er det viktig å være bevisst dette skillet når faget skal formidles. Det må skilles klart mellom hva som er sikkert og hva som er ideer som kan ha noe for seg, men som ikke er testet. Mange mestrer denne balansegangen. En som ikke gjør det, er Michio Kaku, professor i teoretisk fysikk ved City University of New York.
Kaku har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, og opptrer ofte i dokumentarer. For noen år siden leste jeg hans "Parallel Worlds", og det var en opplevelse som var så vond at jeg aldri vil glemme den. Da jeg plukket fram boka for å lese den om igjen før jeg begynte å skrive dette, følte jeg at jeg begikk en form for intellektuell selvskading.
Blant det boka forsøker å formidle er at det angivelig er bred enighet blant fysikere om at vi lever i et multivers, at universet har ekstra romlige dimensjoner, og at menneskeheten i en fjern fortid vil emigrere til ett av de parallelle universene. Ikke småtterier, og en ansvarlig forfatter burde ta mengder med forbehold i beskrivelsen av disse ideene. Men forbehold er ikke Kakus greie. Av og til nevner han at en ide er spekulativ og omdiskutert, men noen avsnitt senere er dette glemt, og ideen er blitt til veletablert fysikk. "Hvis A er mulig, så er A sant" ser ut til å være et aksiom i hans private logikk. Å lese Kaku for å lære fysikk er som å lese "Da Vinci-koden" for å lære kirkehistorie.
Det er høy grad av samsvar mellom stil og innhold i boka. Kaku er tydelig ute etter å overvelde leseren med de ufattelige konsekvensene av moderne fysikk, og han gjør bruk av mange virkemidler som man kjenner igjen fra tabloidpressen. Alt er sjokkerende, sensajonelt, eller revolusjonerende. Boka renner over at sitater fra andre fysikere som angivelig omfavner det nye bildet av universet som Kaku tegner. Kaku kunne fått jobb i desken til VG når som helst. Her er noen eksempler:
- In retrospect, the idea of parallel universes is forced upon us. Inflation represents the merger of traditional cosmology traditional cosmology with advances in particle physics. Being a quantum theory, particle physics states that there is a finite probability for unlikely events to occur, such as the creation of parallel universes. Thus, as soon as we admit the possibility of one universe being created, we open the door to the probability of an endless number of parallel universes being created.
- And this paradox goes to perhaps the deepest question in the quantum theory: how can a cat be dead and alive at the same time? To answer this question, physicists have been forced to entertain two outrageous solutions: either there is a cosmic consciousness that watches over us all, or else there are an infinite number of quantum universes.
- It forces us to hold a different picture of our universe. There is a cosmic "entanglement" between every atom of our body and atoms that are light-years distant. Since all matter came from a single explosion, the big bang, in some sense the atoms of our body are linked with some atom on the other end of the universe in some kind of cosmic quantum web.
- One physicist who has tried to exploit this new picture of the universe is Lisa Randall of Harvard. Resembling the actress Jodie Foster a bit, Randall seems out of place in the fiercely competitive, testosterone-driven, intensely male profession of theoretical physics.
- It was no accident that Nicolaus Copernicus wrote his pioneering book, De Revolutionibus Orbium Coelestium (On the Revolutions of the Celestial Orbs) on his deathbed in 1543, beyond the morbid reach of the Inquisition. It was also inevitable that Galileo, who had been protected for so long by his powerful patrons in the Medici family, would eventually suffer the wrath of the Vatican for popularizing an instrument that revealed a universe that so sharply contradicted church doctrine: the telescope. The mixture of science, religion, and philosophy is indeed a potent brew, so volatile that the great philosopher Giordano Bruno was burned at the stake in 1600 in the streets of Rome for refusing to repudiate his belief that there were an infinite number of planets in the heavens, harboring an infinite number of living beings.
Det er like vanskelig å vite hvor man skal begynne som for en mygg på nudistleir. Inflasjon kan foregå på mange måter. Vi vet ikke hvilken, og strengt tatt er det ennå ikke helt sikkert at inflasjon virkelig fant sted. Ikke alle inflasjonsmodeller gir støtte til ideen om multiverset. Det finnes andre, og langt mindre esoteriske tolkninger av kvantemekanikken enn de to Kaku nevner. Påstanden om at kvantetilstanden til atomer på jorda er sammenfiltret med tilstanden til atomer på den andre siden av universet er rett og slett tøv, hvilket forklarer at vi kan forutsi resultatet av eksperimenter på mikro- og makronivå uten å kjenne kvantetilstanden til elektroner i Andromedagalaksen. De historiske påstandene Kaku kommer med er ikke bare gale, de er hårreisende gale. Hadde han kunnet norsk, ville jeg ha sendt ham et eksemplar av Bjørn Are Davidsens "Da jorden ble flat" der disse og andre seiglivede vitenskapshistoriske myter drepes. Og hvorfor er det nødvendig å trekke inn utseendet i omtalen av en av de få kvinnelige fysikerne som nevnes i boka? Hvordan ble det plutselig relevant? Hvorfor ikke gjøre det med menn også? "Øystein Elgarøy, som ligner på George Clooney i den grad alle menn med én nese og to øyne gjør det, sier at dette resultatet er interessant." Det virker malplassert, for å si det mildt.
Dette er rett og slett populærvitenskap som porno. Alt fremstilles større og mer glinsende enn det er i virkeligheten, og man føler seg skitten etter å ha lest det.
Det er klokelig blitt sagt at alle mennesker har en bok i seg, og i de fleste tilfeller er det der den burde forbli. Kaku har skrevet flere, og hvis "Parallel Worlds" er representativ for dem, burde de alle ha forblitt i hans forvirrede sinn. Dessverre er det umulig å få dem inn dit igjen. Men siden alt synes å være mulig for ham, er kanskje det beste han kan gjøre å finne ut hvordan dette kan ordnes allikevel.
